Send meg en melding

Min far fikk sin første mobiltelefon en gang på begynnelsen av 80-tallet. Et beist fra Simonsen Telecom på 5 kilo med fast montering i bilens bagasjerom. Den hadde ikke mulighet for å sende tekstmeldinger.

Etter det har utviklingen bare gåttt én vei. Min første mobil, en Nokia 6150 kunde sende meldinger som ble komponert ved hjelp av frenetisk T9-tasting.

Med Iphone i 2007 endret mobillandskapet seg dramatisk, og etterhvert etablerte deg seg andre apper i tillegg til teleselskapenes SMS meldinger. Whatsapp, Facebook Messager, Google Messages, IMessage, Signal, Threema og en haug andre kjemper nå innbitt om markedsandelene.

Som tidligere annonsert, har jeg bestemt meg for å kutte ut produktene til Meta, dvs Facebook, Instagram og Messenger. Av disse tre, er det egentlig bare den sistnevnte som gir meg grunn til å nøle. Som de-fakto meldingsapp her i landet vil jeg miste en kommunikasjonskanal som faktisk er i bruk.

Hvilke muligheter og alternativer er det som finnes? Hadde du spurt meg for 6 måneder siden, ville jeg uten tvil sagt Signal. Med støtte for både SMS og krypterte meldinger var den et naturlig valg på min Android telefon. Da kunne jeg ha alle meldingene i samme app, og kommunisere sikkert med de som også hadde installert Signal. Signal finnes også på iOS, så det er fint mulig å kommunisere med den andre halvparten også.

Men så fant gjengen bak Signal at de ikke ville støtte SMS lenger. Så da var jeg plutselig på jakt etter en SMS app. Jeg endte opp med å installere Google Messages, som i likhet med «gamle» Signal støtter både krypterte meldinger og standard SMS. Protokollen RCS gir meldingene rikt innhold som emoji reactions, tasteindikasjoner osv. Ikke ulikt Messanger og Signal. Så nå kjører jeg Signal og Google Messages parallelt.

Men jeg er ikke helt komfortabel med det valget. Google er nå en gang Google, og helt klart en kandidat for å dele skjebne med Meta i min portefølje.

Jeg har sett at det finnes open source baserte SMS-apper, som kan være brukbare alternativer. Men hvis man vil ha en mer moderne brukeropplevelse, med grupper, emojier, bilde-deling etc på linje med Messenger har man ikke så mange uavhengige løsninger. De som skiller seg ut er

  • Signal
  • Telegram
  • Matrix / Element

Slik jeg vurderer det har Signal (for mitt bruk) et godt forsprang på de to andre. Kort oppsumert:

Signal

Signal er en dedikert messaging app for Android og iOS. Det finnes også en webklient. Den støtter det man kan forvente av en moderne meldingsapp. Alle meldinger er ende-til-ende kryptert med Signal protokollen. Man kan opprette grupper, dele bilder, emojis og reaksjoner. Icon packs er tilgjengelig. Har opphav i USA.

Telegram

Telegram er vel kanskje mest kjent for gruppene sine, som ofte fungerer som nyhetskanaler i land med lite utviklet presse, som f.eks Iran og Ukraina.

Har lite egen erfaring med bruk.

Utviklet i Russland, av en russer som nå bor i utlandet. Usikker på knytningen til det russiske regimet.

Kryptering er implementert, men ikke på som default. Krypteringen er egenutviklet, og det jeg har lest der tilsier at det kanskje burde vært gjort på en annen måte.

Matrix/Element

Matrix er i likhet med Mastodon en føderert tjeneste, hvor man kan sette opp sin egen instans. Element er en klient for Matrix protokollen.

Har brukt Matrix og Element noe, og på meg virker den noe uferdig og umoden. Men på sikt kan dette være en aktuell kandidat å se mer på.

Konklusjon

Når jeg om litt legger ned Messenger, tror jeg at jeg kommer til å beholde Signal som kryptert tjeneste, og kanskje prøve (på nytt) å få med meg flere. Jeg er mer usikker på SMS håndteringen, og om jeg skal fortsette å la Google håndter dette. Time will show.

Podcaster jeg liker

Inspirert av Tomas Ekeli sin bloggpost tenkte jeg at jeg skulle legge ut min egen liste over de podcastene som ligger inne i min foretrukne podcast-klient, Pocketcasts. Med 32 aktive abonnementer har jeg ikke tenkt å dra deg gjennom alle, men her kommer et lite knippe jeg kanskje kan tenke meg du finner interessante.

Jeg hører en del på podcasts som er relevant for jobben min som IT-konsulent. Med 30 år fartstid i bransjen er det viktig å holde seg orientert. Systemutvikling er et fag som utvikler seg med stormfart, så her er bare å suge til seg så mye kunnskap som mulig.

Innenfor systemutvikling har jeg stort sett holdt meg til å snekre på systemene som genererer innhold til websider, såkalt server-side eller backend utvilking. Da gjerne med programmeringsspråk som Java og C#.

Hanselminutes av Scott Hanselman er en institusjon. Med sine ukentlige episoder har han snart rundet 900 utgaver, som spenner over hele systemutviklingsspekteret, fra utvikler-psykologi til 3d-printing. Scott jobber for Microsoft, så i den grad det er relevant får teknologiene derfra litt fokus, men aldri så mye at det blir slitsomt.

The .NET Core podcast med Jamie «GaProgMan» Taylor fokuserer spesifikt på .NET Core fra Microsoft, og har intervjuer med folk fra .net Open Source verden.

Som utvikler synes jeg det også det er interessant å følge med på det som skjer rundt IT-sikkerhet. Dette er jo noe som bare blir viktigere og viktigere.

Nr 1 IT-sikkerhetsnyhetpodcast er Risky Business. Patrick og Adam loser oss lett og ledig med myndig kompetanse gjennom siste ukes hacking, ransomware, phishing og whatnot. Patrick holder til i Australia og Adam i New Zealand, noe som gir poden en litt annen og forfriskende synsvinkel.

Litt nærmere hjemmebane finner vi Smashing Security. Med et tidligere liv som student i England, føles det godt å høre på noen som snakker engelsk slik det var ment å snakkes. Graham og Carole holder en lett og ledig tone, og siste tre-del av episoden er alltid 2-3 anbefalinger som ikke er sikkerhetsrelaterte.

Darknet Diaries er en fantastisk podcast som gir et godt bilde av hva som skjer i internettets undergrunn. Jack Rhysider går i dybden, men forklarer alltid for den som ikke er IT-teknisk kyndig. Anbefales til alle hacking-interesserte 13 åringer eller de som har en inne i seg.

Med The Missing Cryptoqueen beveger vi oss litt bort fra hacking og it-sikkerhet, men ikke så langt. Dette er en podcast fra BBC hvor Jamie Bartlett prøver å finne ut hvor det har blitt av Dr Ruja Ignatova, frontkvinnen bak kryptovalutaen OneCoin, som har svindlet mennesker verden over for hundrevis av millioner pund.


Til slutt runder vi av med litt mer lødig underholdning. Alle gode tv-serier bør ha en god companion podcast, og mitt eksempel på dette er Eyes on Gilead. Dette er en podcast som følger serien Handmaids Tale på HBO. Denne kanadisk-produserte TV-serien basert på boken med samme navn av Margaret Atwood finner sted i et noe dystopisk og kristenfundamentalistisk nord-øst USA, hvor vi følger June på en reise fra ukjent hverdagskvinne til hardbarket motstandsaktivist. Sesong 5 er akkurat avsluttet, og sesong 6 blir den siste, men dette er absolutt et tv-serie høydepunkt for meg de senere årene. Og jentene i Eyes on Gilead er absolutt med på å forsterke dette. De har et øye for detaljer og vinklinger som virkelig øker forståelsen av produksjonen. De har også intervjuer med skuespillere og produksjonsmedarbeidere fra serien.

En annen og litt mer akutell podcast i denne sjangeren er companion-podcasten til TV-serien Last of us.


Everything is alive er en litt snodig liten pod hvor gjenstander blir intervjuet om hvordan de har det. Her kan du få faktabaserte innblikk i hverdagslivet i alt fra telefonkiosker og spillkort til smokker og sekkepiper. Alt i intervju-form.

Nå er det faen meg nok!

NRK forteller i dag at Meta har bestemt at Donald T skal få lov til å komme tilbake til Facebook og Instagram. Det er forsåvidt ingen stor overraskelse at Mark Zuckerberg tillater det. Både Facebook og Instagram har hatt en nedadgående trend i det senere, og tanken er nok at DT vil gi tjenestene de tilbyr en boost.

Men for meg betyr det at nok er nok. Jeg hverken kan eller vil støtte opp om en plattform som åpent, direkte og indirekte støtter fascistiske ideologier. Som bruker sin markedsmakt til å vri vanlige menneskers verdensbilde slik det passer et fåtall superrike milliardærer. Som åpenbart tenker at det er viktigere at de tjener noen milliarder ekstra enn at kloden brenner opp. At de i tillegg tjener sine penger på å overvåke oss er jo heller ikke noe direkte pluss i boken.

Jeg har sluttet fra Facebook tidligere, for ca 10 år siden. Men ble nødt til å gjenåpne pga diverse organisasjoner og foreninger som kun brukte FB som informasjonskanal. Typisk barnefotball, korps og liknende.

Nå som barna er litt eldre, står jeg litt friere. I tillegg har Spond overtatt en del av det Facebook tilbød. Er ikke noen kjempefan av Spond, men de støtter iallefall ikke fascister åpenlyst.

Jeg har brukt sosiale medier i mindre og mindre grad den siste tiden. Twitter har jeg kuttet ut, av samme grunn som jeg nå kutter ut Meta sine produkter overvåkningsplattform. For Twitter har jeg funnet et godt alternativ i Mastodon. For Facebook og Instagram er jeg ikke nødvendigvis på jakt etter alternativer.

Det eneste systemet i Meta sin portefølje det svir litt å gå i fra er Messenger, som har etablert seg som en de-facto standard meldingsapp i Norge. Jeg hadde håpet at Signal ville ta den rollen, men slik ble det ikke. De idealistiske blant oss håper på Matrix/Element, men der har jeg ikke helt troen, det er uansett et langt lerret å bleke.

Så hva sitter jeg igjen med? Jeg har Reddit, Snapchat, Google, Youtube, Discord, Signal, Matrix, Mastodon, og noen mindre tjenester. De er ikke uten problemer de også, men så langt har de ikke gått over streken i samme grad som Meta.

Så go fuck yourself, Zuck. Du lagde et verktøy med utrolig mye potensiale, som kunne bragt verden inn i en ny æra av samarbeid og kommunikasjon. Men som i stedet skaper splid, kaos og konflikt, mens du sitter og håver inn penger til din egen pengebinge.

Har du kommentarer, kan du nå meg på min mastodon konto, sende meg en mail, kontakte meg på Signal eller sende meg en SMS. Eller aller best: ansikt til ansikt.

Er protokollen Solid en del av internettets fremtid?

Denne høsten har det skjedd en liten, men kanskje ikke helt ubetydelig revolusjon på internett. Som et resultat av Elon Musk’ sin noe besynderlige håndtering av Twitter, har noen millioner brukere flakset seg ut av fugleredet og funnet seg et nytt sosialt hjem.

Det som er nytt i denne sammenhengen er at det nye hjemmet er ikke ett hjem eid av en milliardær som Musk eller Zuckerberg, men et sett samarbeidende nettsteder eid av brukerne selv. Det hele er reklamefritt og basert på donasjoner fra brukerne.

Det tekniske bygger på en protokoll kalt Activitypub. En protokoll er en formell beskrivelse av hvordan to eller flere systemer kommuniserer med hverandre, og de aller viktigste internett-relaterte protokollene eies av den uavhengige organisasjonen World Wide Web Consortium, eller kort kalt W3C.

W3C ble stiftet av Tim Berners-Lee (TBL), som fant opp protokollen HTTP, grunnstenen i det de fleste i dag kaller internett, eller webben om du vil.

På de 33 årene som har gått siden HTTP så dagens lys i 1989, har internett forandret seg radikalt, og ikke ubetinget til det bedre sett i forhold til den visjonen TBL opprinnelig hadde. Mye har blitt bedre; det har aldri vært så lett å kommunisere med andre mennesker over hele verden som det er i dag. Vi diskuterer, utveksler erfaringer, får (u)venner, lærer, kjøper og selger som aldri før.

Det som imidlertid i ettertid kanskje kan sees på som uunngåelig er at markedskreftene har sørget for at vi nå alle sammen benytter tjenester som er eid og kontrolleres av et fåtall mennesker med utrolig stor makt. Facebook, Instagram, Amazon, Twitter, Google. Alle disse selskapene har som forretningsmodell å tjene penger på at de vet så mye som overhodet mulig om deg og meg. Vi har frivillig gitt bort alt av informasjon som definerer hvem vi er, for å få tilgang til reklamefinansierte tjenester og spill. Det er Spotify som vet hvilken musikk du lytter til. Det er Facebook som vet hvem vennene dine er. Det er Google som vet hva som interesserer deg. Det er Amazon som vet hva familien din får til jul. Og all denne informasjonen er det de som har kontroll på og bestemmer hvem som skal få se eller bruke. Det er ikke bare-bare å flytte fra Spotify til Deezer når alle spillelistene dine ligger nedlåst i Spotify sin database.

TBL sett seg lei på dette, og ønsker å gi oss vanlige nettbrukere litt mer kontroll over våre egne data. Og for å få til dette har han og teamet hans kommet opp med en spesifikasjon for protokollen Solid. Første versjon av denne kom i 2016. Hva er det Solid går ut på?

Utgangspunktet er at alle skal lagre sine egne data, og kunne kontrollere hvem som skal ha tilgang til disse. Dataene lagres fysisk i det som kalles en Pod. Man kan drifte sin egen pod om man vil, eller leie seg en pod hos en leverandør av slike hvis det er enklere.

Solid beskriver så hvordan dataene lagres i poden, og hvilke mekanismer som kan brukes for å lese, skrive og administrere disse.

Når man snakker om eierskap til data, så blir fort også identitet et tema. Solid introduserer begrepet WebId som en nøkkel for identitet. En WebID er en unik id som beskriver en bruker eller organisasjon. Et eksempel kan f.eks være https://fulano.pod.provider/profile/card#me. Ved hjelp av Web Access Contol kan en bruker assosiere deler av sine data med en annen WebId.

Solid bygger på eksisterende webprotokoller, en Solid-basert app er fortsatt en webpp, men utvider disse med

  • Et identifikasjonssystem – istedetfor å logge inn med Google eller Facebook, logger du inn med din foretrukne Solid leverandør, som gjør jobben uten å spore deg.
  • En omfattende delingsmodell – del hva du vil med hvem du vil uansett hva slags sosialt medium eller nettverk de tilhører. Eller å avslutte delingen, hvis det er det du ønsker.
  • Et slags område i skyen der du kan lagre dataene dine (en Pod)

Det som skiller dagens apper fra en Solid app er at når du starter appen, så hentes og lagres dataene i din egen Pod, og ikke i webappens egen database.

Personlig synes jeg dette høres ut som en veldig bra løsning. Men så spørs det om de store teknologifirmaene synes det samme. Det er lett å tenke at Solid aldri kommer til å nå noen form for relevant brukeradopsjon. Men TBL skal ha for å ha prøvd. Og vi skal jo ikke utelukke at det kommer en pod-leverandør i ditt nabolag. Mastodon har jo for alvor etablert seg.

Geografi og kjærlighet

Er det skuespillet til Bjørnstjerne Bjørnson du har kommet for å finne? Da må jeg desverre skuffe deg. Men det skal handle om både geografi og kjærlighet idag. Og da spesielt kjærlighet til geografi.

Helt siden jeg var liten gutt har jeg vært fascinert av geografi. Jeg kunne sitte i timesvis og bla i min bestefars store verdensatlas. Da jeg ble voksen, anskaffet jeg meg National Geographics Atlas of the world, et praktverk innen sjangeren.

Min første jobb etter ferdig utdanning var for et firma som drev med digitale kartsystemer på unix- og etterhvert windows-baserte datamaskiner.

Med fremveksten av internett, elsket jeg online-kart, og både google maps og https://openstreetmaps.org er fantastiske oppfinnelser.

Kronen på verket er imidlertid Google StreetView. Her kan man reise rundt i verden og virkelig få se hvordan det ser ut. Bakgater i Dhaka, Bangladesh. Åkre i Slovakia. Jungel i Brasil. Fjellpass i Peru. Alt er bare noen få tastetrykk unna.

For noen år siden oppdaget jeg at noen hadde laget et spill basert på Google StreetView. Spillet heter GeoGuessr.

Tenk deg at du blir kidnappet. Med bind for øynene blir du fraktet til et for deg ukjent sted i verden og droppet ned med helikopter. Hvor er du? Alt du har er et kompass.

Ved hjelp av kompasset, solens posisjon, og landskapet rundt deg blir din oppgave å finne ut hvor du har havnet. Du kan bruke vegetasjon, fjell, skilt, språk, kultur, biler, og andre ting som måtte falle deg inn for å finne ut hvor på kartet du skal feste nålen.

Jo nærmere fasiten du kommer, desto høyere poengsum får du.

Det er mange måter å spille spillet på. Du kan spille det alene, i ro og mak. Du kan også spille det mot andre. Det finnes moduser for Streak, Duell, Battle Royal og mere. Det finnes rankinglister, pro-turneringer og tusenvis med timer på twitch og youtube.

Noen spillere er sykt gode, og kan plassere seg riktig i verden på noen få sekunder. Andre, som meg, trenger litt mere tid.

Men jeg koser meg med geoguessr selv om jeg ikke er verdens beste.

Geoguessr kan spilles gratis, mot at du må konsumere reklame. Men et pro-abonnement koster ikke allverden, og er i mine øyne absolutt verdt det.

Prøv selv, da vel!

Jeg utfordrer deg i Country Streak

Du trenger å registrere deg, men du trenger ikke å være betalende medlem.

Serieanbefaling

I går satte vi oss i sofaen og så sesongavslutningen på sesong 5 av «The Handmaid’s tale». En sesongavslutning som ikke føltes spesielt som en avslutning. Det er heller en peker frem mot sesong 6, som blir seriens siste sesong.

Serien, som er basert på Margaret Atwoods roman med samme navn, finner sted i noe som virker som nåtid. Handlingen er lagt til USA og Canada. Det vil si, USA er delt i to, hvor det vi i dag kjenner som østkysten har blitt til den sterkt religiøse nasjonen Gilead. Tenk Iran, men kristent.

På grunn av forurensing og miljøutfordringer er mange kvinner ikke lenger fertile, og ledelsen i Gilead løser dette problemet med å tvinge fertile kvinner til å bli Handmaids. En handmaid er en slave for de rike og mektige, hvis eneste oppgave er å føde barn og gi de fra seg til sin vertsfamilie. Når barnet er født, sendes handmaiden ut til en ny vertsfamilie. En handmaid blir gravid som følge av en eller flere seremonier, hvor far i huset i praksis voldtar sin handmaid.

Vi følger i denne serien June Osborne. Hun blir fanget av regimet i Gilead når hun prøver å rømme til Canada sammen med mannen Luke og datteren Hannah. Datteren blir satt bort, og June blir en handmaid.

Jeg skal ikke røpe handlingen i serien ytterligere, men dette er en en serie med en fantastisk spennende historie. Visuelt er det 100% gjennomarbeidet, lekkert og fullt av symbolikk og referanser. Handlingen er til tider ekstrem, men ikke mer ekstrem enn at alt som skjer har allerede skjedd i det virkelige liv et eller annet sted i verden.

A Handmaid’s tale finner du på HBO.

Velkommen

Leser du dette har du kommet til denne bloggens første innlegg. Etter en laang pause tenker jeg at det kan være interessant, iallefall for meg selv, å begynne med blogging igjen. Hva skyldes det?

Mastodon – en forhistorisk elefant

Etter ca 15 år stengte jeg min twitterkonto for godt i går. Her er det jeg skrev før jeg lukket kontoen:

Da har tiden kommet. Etter ca 15 år her på twitter er tiden kommet for å lukke kontoen. Det er på mange måter litt vemodig, for dette stedet har gitt meg veldig mye opp igjennom årene.

Men over tid har man sett endringer. Først bare hørte man om at i USA var det mye verre. Så la man merke til det selv. Etterhvert ble det verre her også.

Krangling, propaganda, utskjelling og hat brer om seg. Dette er ikke det nettsamfunnet jeg ble en del av for 15 år siden. Selv om det fortsatt er veldig mange gode mennesker her.

Det er spesielt to årsaker til at jeg nå forlater twitter. For en liten stund siden twitret jeg at hvis @elonmusk gjenåpner @realdonaldtrump sin konto, kommer jeg til å avslutte.
Det er ikke tvil i min sjel om at det kommer til å skje.

MAGA/GOP fascistene i USA har hatt diverse forsøk på å etablere sine egne sosiale nettverk. GAB, Truthsocial, Americafirst osv. Ingen av dem har lyktes overhodet. At Elon
har fått drahjelp fra fascistene i Saudi-Arabia til å kjøpe opp markedslederen er derfor ingen tilfeldighet. Twitter blir det nye Gab.

Den andre grunnen til at jeg flytter er Mastodon. I det siste har dette nettverket av interagerende sosiale nettsteder etablert seg som et brukbart alternativ.

Ja, det er anderledes. Ja, det er litt mer (men ikke veldig) komplisert å finne seg en plass.
Det er reklamefritt, finansiert av medlemsdonasjoner.
Det er effektivt moderert.
Det er ingen sporing og innhenting av brukerdata til kommersielle formål.

Det er ingen dopamin-triggende algoritmer som driver opp «engasjement». I løpet av de siste ukene er det ikke lenger folketomt. Mange av de jeg har fulgt her på fuglen har spranget over. Det er hyggelige og fine folk. Gode diskusjoner, slik twitter var for 10 år siden.

Jeg har fått et nytt hjem, og du er velkommen i nabolaget. Hvis vi ikke treffes der borte, ønsker jeg deg lykke til. So long, and thanks for all the fish.

Mastodon nettverket føles som et friskt pust i en ellers noe muggen atmosfære. Det er fokus på fellesskap og inkludering. Alle instansene i nettverket er drevet av private idealister og finansieres av brukerne selv vha donasjoner.

Jeg ser at det er en del forvirring blant de nye brukerne om instans-konseptet. Ikke så rart, når alt man har opplevd er en sentralt eid, kommersiell nettjeneste.

Mastodon er ikke et nettsted, det er et nettverk av samarbeidende sosiale nettsteder. Man velger seg et nettsted, eller instans om du vil, etter hvor man tror man vil høre hjemme. Det finnes mastodon instanser for journalister, klimaforskere og metallhoder. Geografisk tilhørighet er også ikke uvanlig. Litt som et gode gammeldagse nettforum. Men akkurat som med epost, kan man kommunisere med brukere som har konto på en annen instans. Så selv om jeg har min konto på https://mas.to/ kan jeg fint følge og kommunisere med brukere på f.eks https://oslo.town. Så hvilken instans man lager sin bruker på spiller ikke så stor rolle, iallefall ikke til å begynne med.

Hver instans eies og drives av forskjellige personer. Eier du en instans, er det også du som setter opp reglene for hva som regnes som god oppførsel, hvordan det modereres osv. Alle er forskjellige, så hver instans har sin variant. Det er greit å lese igjennom reglene før man lager seg en konto, slik at man ikke havner på en instans hvor man ikke kommer til å føle seg hjemme.

Men skulle man av en eller annen grunn ikke føle seg helt komfortabel på den instansen man har valgt, er det ikke noe problem å flytte. Det er støtte for automatisk flytting av konto fra en instans til en annen, og da får du automatisk med alle følgerne dine, slik at de ikke plutselig oppdager at du har blitt «borte».

Hvis du ikke fant helt tonen på twitter, vil jeg anbefale deg å ta en titt på Mastodon. Akuurat nå er det veldig mange som melder seg på, så en del instanser har begynt med invitasjonssystem for påmelding for å begrense den voldsomme veksten. Men det er fortsatt mulig å finne instanser med ledig kapasitet. Og det popper opp nye hele tiden.