I går satte vi oss i sofaen og så sesongavslutningen på sesong 5 av «The Handmaid’s tale». En sesongavslutning som ikke føltes spesielt som en avslutning. Det er heller en peker frem mot sesong 6, som blir seriens siste sesong.
Serien, som er basert på Margaret Atwoods roman med samme navn, finner sted i noe som virker som nåtid. Handlingen er lagt til USA og Canada. Det vil si, USA er delt i to, hvor det vi i dag kjenner som østkysten har blitt til den sterkt religiøse nasjonen Gilead. Tenk Iran, men kristent.
På grunn av forurensing og miljøutfordringer er mange kvinner ikke lenger fertile, og ledelsen i Gilead løser dette problemet med å tvinge fertile kvinner til å bli Handmaids. En handmaid er en slave for de rike og mektige, hvis eneste oppgave er å føde barn og gi de fra seg til sin vertsfamilie. Når barnet er født, sendes handmaiden ut til en ny vertsfamilie. En handmaid blir gravid som følge av en eller flere seremonier, hvor far i huset i praksis voldtar sin handmaid.
Vi følger i denne serien June Osborne. Hun blir fanget av regimet i Gilead når hun prøver å rømme til Canada sammen med mannen Luke og datteren Hannah. Datteren blir satt bort, og June blir en handmaid.
Jeg skal ikke røpe handlingen i serien ytterligere, men dette er en en serie med en fantastisk spennende historie. Visuelt er det 100% gjennomarbeidet, lekkert og fullt av symbolikk og referanser. Handlingen er til tider ekstrem, men ikke mer ekstrem enn at alt som skjer har allerede skjedd i det virkelige liv et eller annet sted i verden.
A Handmaid’s tale finner du på HBO.