Berlin – en liten advarsel

Vel hjemme etter en kort men fin ferie i Berlin har jeg lyst til å fortelle om en opplevelse vi hadde der av det mindre hyggelige slaget. Både for å få opplevelsen ut av mitt eget system, men også som en advarsel til andre som måtte ta turen til denne fantastiske byen.

Vi reiste med fly til Tysklands hovedstad tidlig mandag morgen, og på flyplassen investerte jeg og Anne i hver vår 24-timers billett i en av automatene der, ikke minst fordi våre tvillinger da kunne reise gratis på våre billetter. Faktisk kunne vi hatt med oss tre barn hver.

Allerede på vei inn mot sentrum var vi i vår første billettkontroll. Det gikk greit for oss (selv om vi hadde glemt å validere/stemple billetten i en av de dertil egnede automatene). Kontrolløren bare tok en titt på billetten og gikk videre. Fullt så bra gikk det ikke med en dansk familie som hadde gått på toget uten billett. De fikk en bot på €60 hver, uansett hvor hardt de prøvde å argumentere seg ut av situasjonen.

I løpet av de snart 19 årene jeg har bodd i Bergen, har jeg tatt forholdsvis mye kollektivtransport, og jeg kan telle på en, kanskje to hender hvor mange ganger jeg har vært i billettkontroll i løpet av den perioden. I løpet av 4 dager i Berlin, ble jeg stoppet i tilfeldig billettkontroll hele 3 ganger. De to første gikk uten at noe spesielt skjedde.

Dagen før vi skulle reise hjem til Norge hadde vi vært på Ku’damm, og var på vei mot vår leilighet i Prenzlauer Berg med trikken da to svære muskelbunter av noen kontrollører kommer ombord og begynner kontrollen. Jeg finner frem billetten og gjør meg klar, og det samme gjør Anne.

Kontrolløren ser på min billett, og spør om hvor billetten til barna er. Jeg svarer på min lett haltende tysk at de er dekket, siden det er en 24-timers billett (som har blitt validert). Han ser på meg og Anne, og sier at vi må bli med ut av trikken, alle fire.

På perrongen påstår han at han aldri har hørt om at barn dekkes av 24-timers billetten og at alle må ha sin egen billett. Gorillaen av en kollega står og bifaller det han sier. Siden barna ikke har med seg id-papirer gir han i steden en bot både til meg og til Anne. Tilsammen €120, ca 1500 kr. Vi protesterer så godt vi kan, men alle argumenter og nettsider blir feid til side. Vi kan gå rettens vei om vi vil prøve å få avgjørelsen omgjort. Så forsvinner de to kontrollørene mens vi står igjen på perrongen med hver vår bot.

Tilbake i leiligheten var vi fortsatt fulle av adrenalin, og jeg brukte litt tid på å søke på nettet om billettkontrollørene hadde rett eller ikke, og at vi kanskje hadde misforstått? Det viste seg at det hadde vi ikke

Informasjonen på nettsidene til BVG er ganske klar, og støtter vårt synspunkt. Vi synes det er grådig urettferdig at vi skal betale en bot på nesten 1500 kr når vi har gjort alt etter boken. Vi bestemmer oss derfor for å bruke tid på å besøke BVG sitt kundesenter for å få boten annulert.

Kontoret ligger forholdsvis sentralt, mellom Ostbanhof og Jannovitzbrucke, men det er noen hundre meter å spasere fra nærmeste t-bane/metro, så vi valgte å ta en taxi.

Køen var heldigvis kort så vi var fremme ved disken etter ca ti minutters venting. Bak panserglasset satt det en mann i 30-årene. Han påstod at han ikke kunne engelsk, så samtalen ble ført på en kombinasjon av min halvflytende tysk og hans halvflytende engelsk.

I motsetning til det jeg og Anne hadde forventet, ble ikke boten umiddelbart kastet i søppelet. Siden vi hadde kjøpt billetten i en automat, var det en såkalt upersonlig billett. Han kunne ikke vite om dette var billetter vi hadde funnet på gaten eller fått av noen for å snike oss unna å betale. Å tro på oss var ikke noe han umiddelbart måtte. Å fjerne boten helt var uaktuelt, men han hadde myndighet til å redusere den til 2×7 euro hvis han følte det var riktig. Han var i det hele tatt ganske arrogant og uspiselig.

Anne hadde på dette tidspunktet hisset seg litt opp og deltok i samtalen, delvis på engelsk og delvis på norsk til meg. Mannen bak panserglasset ville ha seg frabedt diskusjon, ellers ville vi bli nødt til å betale hele boten på 2×60 euro. Jeg fikk roet ned Anne, og vi forlot kontoret 14 euro fattigere og en erfaring rikere.

Hva kunne vi så gjort annerledes? Hele problemet kunne vært unngått hvis vi hadde kjøpt billetten gjennom BVG sin app. Da ville billetten vært personlig og de to gorillaene på metroen ville mest sannsynlig latt oss være i fred.

Moralen er derfor: Bruk BVG sin app, ikke kjøp papirbilletter i automatene når du reiser kollektivt i Berlin. Med upersonlige billetter er du rettsløs og potensielt offer for en bøllete mafialiknende virksomhet.

Dette er ikke Berlin verdig.